Vann og grønt gjør livet skjønt

Senere tids artikler i Agderposten vedrørende byutvikling (kunnskapshavna), har presentert en rekke justeringer av foreslåtte og tiltenkt byggmasse. Visse endringer har riktignok gått i positiv retning, men du kan ikke skape gull av gråstein. Hele prosjektet virker grått og trøstesløs.

Kasser med noen mindre kasser oppå (kalt boliger) slynger seg hen over Dauholla og mot Barbu i suveren forakt for begrepet harmoni og tilpasning – ikke bare til øvrig bebyggelse, men også Arendals bybilde utad. For at ikke det forsmedelige og tragikomiske avsetting til en såkalt strandpromenade (minipromenade) skal kunne medføre en situasjon hvor to korpulente personer på kollisjonskurs, nærmest må passere hverandre sidelengs for å unngå å bli offer for et møte med det våte element, må byggmassen plasseres helt inn til fjellet. Dette vil også gi en god og bred promenade som ikke bare ville ivareta en flott havn, men dempe høybebyggelsen bakenfor.

I en slags urovekkende passiv tilstand med tilløp til melankoli om hva som blir det neste, har det meldt seg et nytt og snikende sykdomsbilde blant arendalittene – nemlig den såkalte «betongallergien». Symptomene kan muligens variere noe, men felles er en følelse av avmakt og følelsen av ikke å bli forstått eller hørt. En gledesløs latter har gjort det lettere å stille den rette diagnosen. En har imidlertid ikke lykkes med å gi noen eksakt hjelp ovenfor denne traume, inntil nå nylig da tanken om kanal fra Kittelsbukt til Pollen ble slått opp i Agderposten. Byen som gradvis har mistet sin sjarm ved utilpassede byggoppsetninger, byen som kanskje er den eneste i verden som har et område kalt Kanalplassen hvor det ikke finnes en eneste dråpe vann, men derimot et massivt landskap i betong.

Denne presentasjonen kom som manna fra himmelen. Mennesker du traff etter Agderpostens artikkel, som aldri før sang eller plystret, lyste nå opp med varme smil og spøkefulle kommentarer. Det var skapt en optimisme, og som vel de fleste allerede har skjønt, selve botemidlet mot den inntil da «uhelbredelige» betongallergien. Slår vi så sammen denne erkjennelse med en likeså uunnværlig park nede i Barbu, tror jeg koden er knekket; «vann og grønt gjør livet skjønt». Selvfølgelig vil det være de som har andre synspunkter. Jeg sakser fra Agderposten 21.11.09 hvor politiker J. Nilsen uttrykker liten forståelse for hvordan en slik sak om kanal tas opp igjen. Jeg forstår ikke hvorfor Nilsen ikke har forstått at ønske om kanal har vært og stadig er å finne blant mange arendalitter og venner av byen.

Arendal trenger visjoner, det være seg fra byens administrasjon, våre politikere og folket. Det vil kreves mot, dristighet, fantasi og ikke minst, lydhørhet ovenfor andre. Et ankepunkt til dette, kan bli å skylde på trang økonomi. I så fall, lukk ikke ørene og heller ikke dørene for ideer og muligheter som kan bane vei for slike ønsker. Da blir det vel for billig å si at det blir for dyrt.

Olav Pfaff, Agderposten 26.11.2009, les avisartikkel.